Denne artikkelen er kokt i hop av et foredrag eller en presentasjon av ”meg sjæl” som jeg har reist land og strand rundt med – til og med utland – en presentasjon av mitt arbeid og tanker rundt dette og hint, det meste som en konsekvens av at jeg ble invitert på mye slikt i kjølvannet av Slipp Jimmy fri. Jeg hadde lagd en animasjonsfilm, og med ett steg interessen rundt min person og mitt virke; vi får si – gjennom taket og videre, hinsides – man kan nesten spekulere i om det var fordi jeg ikke lenger ”bare” var en simpel tegneserietegner. Derfor tittelen, her kommer et innlegg og for å understreke filmpåvirkningen setter jeg tittelen etter denne lille innledningen, bare for å illudere film dramaturgi, en liten smakebit og så kommer tittel og fortekster:
BITTER & SKALLA, FEIT, FØRR & FLY FORBANNA
Om tegneserier, om kunst, om historiefortelling , om the Comics Code og om amerikansk og norsk undergrunn
Etter at jeg debuterte i 1980 i Gateavisa, sto jeg ved et veiskille. Om jeg ikke skjønte det da, livet var altfor lettvint og greit å ha med og gjøre, tenkte ikke så mye på karriere og hvilke ”valg” man skulle ta osv, men selvfølgelig i tilbakeblikkets dunkle opplysthet står det nå klart for meg at dette var et veiskille.
Jeg hadde tegna tegneserier siden jeg var en neve stor. I 1974/75 tegnet jeg en diger bok, hundre sider nesten om Plingo-folket. Det var et resultat av mine to hovedinspirasjonskilder – Knoll og Tott som jeg leste hver jul, de evinnelige juleheftene, men jeg leste også eldre ting som faderen hadde liggende. Og Sprint & co og Spiralis, Tintin og andre humoristiske eventyrserier. Slik ser disse sidene ut, sjekk eksempler:
Noen år senere tegna jeg en serie som het Hamburgermannen for Gateavisas
spesialtegneserieblad Psykose. Da skulle jeg få oppleve min første anmeldelse av en serie på trykk i studentavisa Universitas.
”Ja, vi trenger norske tegneserier. Nei, vi trenger ikke Christopher Nielsens tegneserier”.
Det var flaks at jeg var søtten år gammel med selvtilliten på topp og jernvilje attpåtil. Dette at jeg ikke kan tegne forfulgte meg gjennom de harde åttiåra, av flere grunner. 1. Det var et godt og sakelig argument at jeg IKKE kunne tegne. Dere kan jo vurdere selv. Her er noen sider fra Hamburgermannen.
Sammenlign med barnetegningene fra jeg var 11-12 år gammel. Absolutt INGEN utvikling å spore overhodet, eventuelt minimal teknisk sådan, med svart tusj istedenfor blyant. Tusjen, en ikke vannfast sprittusj, ble i dette tilfellet påført vanlig maskinskrivepapir.
Jeg vil på det sterkeste avvise at denne påstand er for koketteri å regne. Først og fremst fordi det var av andre jeg fikk høre at jeg IKKE kunne tegne. Jeg hører det den dag i dag. Det har ikke så mye med om jeg KAN tegne eller ikke å gjøre, mest med tegneseriefansens ”idé” om hva som er ”gode” tegninger. Etter hvert har jeg altså snudd dette til mitt credo. Tilbake til veiskillet:
Jeg hadde to VALG – gå på kunstskole (som jeg gjorde, og som jeg gjorde særdeles dårlig) lære seg å tegne, finslipe på faget til perfeksjon, etter mange år innestengt i vedskjulet, står du endelig fram med dine surt ervervede egenskaper, med et finslepent uttrykk og med et fullendt verk under armen...
ELLER tegne med den streken du har og publisere i vilden sky, uansett åssen kråketæra ser ut!
Se på eksemplene. Hamburgermannen sammenlignet med Plingofolket. Altså; bortsett fra en innholdsmessig sådan, ingen utvikling å spore! Av det trekker jeg konklusjonen (før noen som forsker på denne problematikken gjør det). Jeg er et genuint naturbarn når det gjelder tegning, og tegner ubesudlet av læring, kulturell påvirkning og indoktrinering av læremestere. Streken var fullt utviklet i 11-12 års alder og alle forsøk på å skolere den har slått feil. Den vesle utviklingen som har skjedd, har skjedd fritt og uhindret gjennom prøving med all feilingen på trykk til allmenn spott og spe. Rett og slett; en strek plassert i gapestokk, med forbausende vellykka resultat!
Tilbake til dette med den innholdsmessige utviklingen. Det er tre hovedpåvirkninger her;
Hjelmsgate 3
Forsøksgym
Influens fra amerikansk underground
Hjelmsgate 3 huset mange motkulturelle aktiviteter, som anarkistblekka Gateavisa. Den ga meg muligheten og ideen om at det var fullt mulig å få tegneseriene sine publisert uten at de så for proffe og gjennomarbeida ut. Der lå også Jaap Van Huysmands Minde, bokkafeen som solgte alternativ rock, pønk-singler og underground-tegneserier; både amerikanske og norske. Forsøksgymnaset i Oslo der jeg gikk et par år. Der traff jeg masse kule folk som også likte tegneserier og amerikansk underground. Dette ledet til selvpublisering, dvs tegne, trykke, distribuere, selge, gjøre alt sjæl med det det innebærer av hardt arbeid, masse spenn ut og ikke noe spenn inn.
SKALLA – UNDERGRUNNSSERIESKAPERN
Da har jeg, definert meg sjæl: Tegneserieskaperen som ikke kan tegne og plassert meg sjæl i en tradisjon: Den fremste eksponenten for Undergrunnstegneserier i Norge.
Her er litt bakgrunn for dette med undergrunnstegneserier, ja hvorfor Underground? Av alle kunstformer så er det av en eller annen grunn blitt ettertrykkelig etablert at: Tegneserier er for barn. Dette er selvfølgelig dypt urettferdig, for tegneserier var nødvendigvis ikke for barn i utgangspunktet. De var for innvandrere i alle aldre som ikke var så gode i engelsk og derfor syns det var stas med en narrativ framstilling med både tekst OG bilder. En avis rundt 1900 – Fin de siècle – kunne mangedoble sin sirkulasjon med et fyldig tegneseriebilag. Ser man på de tidlige tegneseriene så var de ofte både grovkornete og sofistikerte i forhold til den påståtte målgruppa.
Diskusjonen om tegneserier ER kunst er enkel å konkludere, den VAR kunst. Og det av tegnserieskapere som må lage kunst for barn. Uansett; nivået av sofistikasjon på mine tre eksempler under, er såpass høyt, at selv et barn med velutviklete sjelsevner vil falle av lasset. De vil så klart se det gøyale i karakterer som Skipper’n (Popeye) og drømme seg bort i de fantastiske omgivelsene i Slumberland, men at disse kunstnerne satt seg ned og tenkte: Min målgruppe er små halvutvikla apekatter så jeg må produsere sånt som små halvutvikla apekatter liker. Nei, de tenkte; Jeg skaper kunst:
Winsor McCay : Little Nemo in Slumberland
George Herriman : Krazy Kat
Segars: Popeye
De som derimot tenkte: Min målgruppe er små halvutvikla apekatter så jeg må produsere sånt som små halvutvikla apekatter liker; det var de som lagde den typen tegneserier JEG vokste opp med:
Her har vi altså sett to eksempler: Unger som opplevde tegneseriens barndom, der kunstnerne bare skapte tegneseriekunst sånn uten videre. Og det unger (som meg sjæl) som vokste opp på 60 – 70 tallet måtte ta til takke med, takket være omsorgspersoner med en agenda. Hjertelig takk skal dere ha! (Satt på spissen så klart, men nevnte serier var de som dominerte på markedet. Heldigvis hadde jeg, som tidligere nevnt, muligheten til å lese andre typer serier også. Blant annet så hadde vi jo Tempo!)
Tegneserien har stått i en spesiell stilling når det gjelder de emnevalg som har vært tilgjengelig for tegneseriekunstneren. Restriksjonene og begrensingene har alltid vært mye større enn hva som er vanlig i andre kunst former. Det er mange grunner til det, her er de viktigste:
Formatet
Tegneserien har alltid vært henvist til aviser og hefter som har vært underlagt redaksjonelt overformynderi. Fordi aviser definerer seg som ”familieunderholdning” har tegneserien blitt henvist til en rolle som det barna tilbys. Da dette var godt etablert, reagerte mange på hefteformatets innhold og plasserte en tvangstrøye på tegneseriehefter i fri sirkulasjon, på grunn av sjanger og målgruppe som ble vurdert å være reservert barn og unge. Operere med aldersgrense eller produktopplysning var tydeligvis uaktuelt. Dette kommer jeg tilbake til senere...
Tegneserier er for barn!
Ved å redusere tegneserien til et medium som bare får lov til å henvende seg til barn og unge er emnevalget straks begrenset, og effektiv kontroll og sensur kan lett forsvares og lett aksepteres. Bare skrik opp som at noe er ”farlig for barn” og du har en gigantisk, ukritisk, livredd masse kalt foreldre i din hule hånd. Hvorfor tegneserien? Uten tvil skyldes dette en massiv sammensvergelse fra det etablerte kulturelle etablissement basert på fordommer. Litteraturen og kunsten ville ha seg frabedt en konkurrent, ikke minst en vulgær kunstform med subversivt potensiale, som attpåtil var en nyvinning, en ung kunstform, en oppkomling. Filmen fikk en annen mottagelse. Siden den fortsatte i en kabaret tradisjon som ikke var så stueren i utgangspunktet, slapp den muligens billigere, og den etablerte seg kjapt som kunst.
Filmmediet fikk i hvert fall snart muligheten til å produsere kunst. En tegnserieskaper måtte finne seg i å lage kunst for barn. Denne undertrykkelsen av en kunstform vedvarer helt inn i vår tid, en målrettet, bevisst undertrykkelse hovedsakelig fra vokterne av den gode smak; establishmentet, øvrigheta.
Men likevel har det faktisk vært mulig å lage tegneserier av høy kunstnerisk kvalitet innenfor denne undertrykkende tvangstrøye. Jeg tenker på eksemplene over, pluss andre klassikere som Pogo, Lil’ Abner og Peanuts. Serier som opererer på et intelligensnivå som både er bevissthetsutvidende og frigjørende, dog ikke for de søte små barns små søte underutviklede hjerner.
På 70 – tallet ble tegneserien utsatt for en ny type marginalisering, denne gang av kulturradikalerne som bare klarte å se kulturimperialisme fra USA. Argumentasjonen var den samme som ble brukt mot rock i hine hårde, rent bortsett fra at tegneseriene aldri ble vedtatt å være ”godkjent” av noe sentralstyre. Metoden for undertrykkelse var den samme da som tidigere. Reduser tegneserien til et medium for barn, og gå til drastiske skritt for å beskytte barna!
Dette var i korte trekk hovedlinjene bak den forsimpling og utarming av mediet; og derfor jeg vokste opp med grusomme barneserier av typen, Pellefant, Bamse og Sølvpilen (se eksempler over). Legg også merke til at de ble tegnet av henholdsvis en svenske og en belgier.
BITTER – THE COMICS CODE AUTHORITHY
Det hardeste angrepet kom på 50-tallet, med Comics Code Authority. Takket være en bok skrevet av en barnepsykolog som hisset seg opp over horror- og krimtegneseriene hos bladforhandleren.
Seduction of the Innocent av Fredric Wertham, som da selvfølgelig tok utgangspunkt i tesen om at tegneserier utelukkende er for barn.
Helt uten sidestykke i et demokrati i moderne tid, ble tegneserien underlagt et lovverk med retningslinjer for innhold i seriehefter, et sensurorgan som utgiverne måtte passere før de kunne trykke heftet. Passerte ikke bladet sensuren, fikk det heller ikke benytte Comics Code logoen på forsida, og bladet ble da silt vekk fra bladhyllene. Ingen annen kunstart har opplevd noe lignede i vår tid. Billedkunsten har ikke møtt restriksjoner siden Duchamps urinal.
Litteraturen har stort sett vært fri i vårt århundre, bortsett fra å være underlagt vanlig sedelighetslovgivning. Det samme er tilfelle med filmen, bortsett fra en aldersbegrensning på grov voldsbruk og sex.
Populærmusikk er det mange som har brydd seg med, uten å ha oppnådd stort bortsett fra mer oppmerksomhet, og et klistremerke slik at du er helt sikker på at du får grove tekster på låtene.
Tegneserien derimot ble underlagt restriksjoner på skildringer av helt vanlige mellommenneskelige relasjoner som f.eks. skilsmisse. Hvordan kan man si noe om den menneskelige tilstand hvis man ikke kan skildre et ekteskapsbrudd i all sin vemmelighet?
For å gi dere en ide om hvilke ytterliggående krefter et sånt sensur organ representerer, samt de uhyrlige begrensninger det har på en historie forteller, har jeg sett på et knippe av punktene under The Comics Code og spekulert i hvilke litterære verk som sannsynligvis ikke hadde blitt skrevet eller utgitt, hadde de vært underlagt tilsvarende restriksjoner.
Standards of the Comics Code Authority for editorial matter as originally adopted
Code For Editorial Matter
General Standards Part A:
1) Crimes shall never be presented in such a way as to create sympathy for the criminal, to promote distrust of the forces of law and justice, or to inspire others with a desire to imitate criminals.
Dostojevskijs Forbrytelse og Straff
Greven av Monte Cristo
2) No comics shall explicitly present the unique details and methods of a crime.
Jean Genets Tyvens dagbok
7) Scenes of excessive violence shall be prohibited. Scenes of brutal torture, excessive and unnecessary knife and gun play, physical agony, gory and gruesome crime shall be eliminated.
En moderne klassiker,
American Psycho
8) No unique or unusual methods of concealing weapons shall be shown.
Illiaden, Den trojanske hest.
2) All scenes of horror, excessive bloodshed, gory or gruesome crimes, depravity, lust, sadism, masochism shall not be permitted.
Marqius De Sade, samlede verker ,
Dekameronen
4) Inclusion of stories dealing with evil shall be used or shall be published only where the intent is to illustrate a moral issue and in no case shall evil be presented alluringly nor so as to injure the sensibilities of the reader.
Da må vi nesten inkludere alt fra Bibelen
Goethes, Faust
5) Scenes dealing with, or instruments associated with walking dead, torture, vampires and vampirism, ghouls, cannibalism, and werewolfism are prohibited.
Mary Shelleys, Frankestein
Bram Stokers, Dracula
Spesielt nøye er instruksjoner om narkotikamisbruk som effektivt forhindrer enhver befatning med emnet uansett hvilket budskap man måtte ha på hjertet:
6) Narcotics or Drug addiction shall not be presented except as a vicious habit. Narcotics or Drug addiction or the illicit traffic in addiction-producing narcotics or drugs shall not be shown or described if the presentation:
(a) Tends in any manner to encourage, stimulate or justify the use of such narcotics or drugs; or
(b) Stresses, visually, by text or dialogue, their temporary attractive effects; or
(c) Suggests that the narcotics or drug habit can be quickly or easily broken; or
(d) Shows or describes details of narcotics or drug procurement, or the implements or devices used in taking narcotics or drugs, or the taking of narcotics or drugs in any manner; or
(e) Emphasize the profits of the narcotics or drug traffic; or
(f) Involves children who are shown knowingly to use or traffic in narcotics or drugs; or
(g) Shows or implies a casual attitude toward the taking of narcotics or drugs; or
(h) Emphasizes the taking of narcotics or drugs throughout, or in a major part, of the story, and leaves the denouement to the final panels.
Junky, William Borroughs
Basketball Diaries, Jim Carroll
Christiane F
Trainspotting, Irvin Welsh
Sir Conan Doyles Sherlock Holmes
Dialogue:
1) Profanity, obscenity, smut, vulgarity, or words or symbols which have acquired undesirable meanings are forbidden.
Trist som faen, Ari Behn
Frognerfitter
2) Special precautions to avoid references to physical afflictions or deformities shall be taken.
Shakespeares Richard III
3) Although slang and colloquialisms are acceptable, excessive use should be discouraged and wherever possible good grammar shall be employed.
Huckleberry Finn, Mark Twain
Religion:
Ridicule or attack on any religious or racial group is never permissible.
Kjøpmannen i Venedig, Sheakspeare
Onkel Toms Hytte
Marriage and Sex:
1) Divorce shall not be treated humorously nor shall be represented as desirable.
Anna Karenina
Ibsens Et Dukkehjem
2) Illicit sex relations are neither to be hinted at nor portrayed. Violent love scenes as well as sexual abnormalities are unacceptable.
Gjengangere
Oedipus Rex
Døden i Venedig
3) Respect for parents, the moral code, and for honorable behavior shall be fostered. A sympathetic understanding of the problems of love is not a license for moral distortion.
Romeo & Juliet
Karius & Baktus
7) Sex perversion or any inference to same is strictly forbidden.
Nabokovs, Lolita
Det er interessant å oppsummere punktene som en slags mal for borgerskapets ideale samfunnsnormer, og at de pådrev dette kontrollsystemet tegneserier sier noe om hvor farlig dette mediet ble vurdert. Det er avslørende at ikke litteratur, musikk, jazz og rock ble sett på som så subversivt at det var bryet verdt å skape et lignende offisielt sensurorgan. Film hadde jo det mest forræderiske sensursystem av dem alle, nemlig egensensur. De store filmstudioene som kontrollerte filmbransjen i Hollywood påla sine regissører og produsenter selvsensur med visse uskrevne regler alle måtte følge. At tegneseriene ble denne æren til del, sier mye om at tegneseriens opprørske og farlige potensiale langt overgår alle de andre uttrykksformene vi har omtalt – det være seg litteratur, film, kunst og musikk. Det gjør meg stolt av å være tegneserieskaper.
FEIT – EN KARRIERE SOM TEGNESERIETEGNER
At det var nødvendig å fortsatt bære fanen høyt, var noe som overrasket meg da jeg på 80-tallet heiv meg uti det og bestemte meg for at mitt livskall lå i å produsere tegneserier. Det var da jeg gikk løs på en serie egenproduserte hefter, hele DIY pakka testa jeg ut med Fedme og Rummppffftilllffftooo? 1, 2 & 3 og skulle oppleve hvordan tegneserien fortsatt ble møtt med motstand. Jeg (martyr) skulle oppleve alt fra stemoderlig behandling til direkte aggresjon. Mine spede forsøk med dårlige tegninger og undergrunnstematikk sammenfalt med et forsøk i Norge og omegn å gi hele serie mediet en ansiktsløfting. Det alle snakket om var Frankrike, Belgia, Italia i ett åndedrag og seriene som kom derfra: Milo Manara, Comez, Hugo Pratt, Enki Bilal, Tardi m. fl. Sånn skulle det gjøres, dette var den typen serier man burde lage, vi var inne i en ny bølge med høyverdig seriekunst!
Den såkalte grafiske romanen så også dagens lys, med Maus av Art Spiegelman som en av de første av sitt slag. Selv Superheltene slo følge med Watchmen. Hovedbudskapet var at dette var estetisk og innholdsmessig ”høyverdig” kultur, i motsetning til hva tegneserier var tidligere. Navn skal barnet ha, og andre varianter var ”Tegneserier for voksne” & Kvalitetstegneserier, som da altså skulle heve standarden. Hva er galt med tegneserier? Tenk, på engelsk heter det Comics, så barnslig. Men hvorfor bytte ut det fine ordet ”Tegneserier” med ”Grafiske romaner? Standarden som allerede befant seg i grøfta, etter min mening takket være dette korstoget som hadde redusert tegneserien til en skrikerunge med innhold bare et barn kunne like.
Jeg fikk flere påminnelser, om ikke ”slag-i-trynet” er for vidløftig, jeg mener det var vel ikke så viktig, men man lot en snart forstå at det en dreiv med ikke var å regne som ”kvalitetstegneserier” da Cappelen refuserte et album jeg sendte inn til dem. Av de tre seriene jeg prøvde å få dem til å gi ut var mitt første ”kommersielle” album En fettsugers bekjennelser.
Senere ble antologien Kåmix lansert fra selvsamme forlag. Formålsparagraf for dette prosjektet var å koble de ”gode” tegnerne i Norge – aller helst profesjonelle illustratører – med like profesjonelle forfattere. Jeg var ikke invitert, selv om det ble antydet at jeg kanskje kunne skrive for en av de ”gode” tegnerne.
Jeg må få nevne med en viss tilfredsstillelse at både Kåmix – de verste bidragene var virkelig tragedier av dårlig illustrasjon med dårligere tekster. Og utstillingen denne konkurransen resulterte i, var en samling håpløse ”kunstverk” som liksom skulle passere for tegneserier. Og Cappelens forsøk på å utgi kvalitetstegneserier gikk jo også i dass i løpet av 80-tallet, så jeg får si meg rimelig fornøyd i historiens grelle lys.
Hvis man derimot skrapte litt i overflaten i de glade 70- og tidlig 80-åra, var den norske undergrunns scenen utrolig rik med Ronald Dunck, Brage og Psykose. Så her kommer min BRANNFAKKEL! Den store gullalderen for norske tegneserier har kommet og gått. Dette skal jeg komme tilbake til.
Her holder jeg altså fanen høyt i den pågående kampen som ble startet på 60-tallet. For denne første generasjonen undergrunnstegnere, var det i første omgang altoppslukende viktig å bryte Comics Code punkt for punkt, med andre ord bryte ALLE regler! Dermed fikk vi store mengder, Sex, Vold og Rus i denne nye bølgen av tegneseriehefter solgt på gata eller på Head shops. Det revolusjonære lå ikke bare i å bryte disse reglene. Skriv og tegn om hva du vil! Ved å transformere en kunstform som helt og holdent ble ansett for å være barnelektyre, til et banebrytende medium som faktisk bryter historiefortellingen ned i sine enkelte bestanddeler: Sex, Vold & Rus.
Første gang jeg så et eksempel på en tegning signert Robert Crumb var i en bok OM tegneserier som jeg leste ivrig i min barndom. Dette må ha vært rundt 10-12 års alder, jeg husker det som det var i går. Jeg bladde opp og fikk denne sida rett i fleisen: THUMBNAIL En snut som går løs på en jente og moser hodet hennes i asfalten så blodet spruter. Dette var ikke Pellefant, nei det skal være sikkert og visst. Jeg har aldri vært den samme siden. Og når jeg gikk videre i min fordypning og fant andre Crumb-eksempler på nettopp sex, THUMBNAIL og rus THUMBNAIL begynte brikkene og falle på plass.
Nå er vi i ferd med og komme fram til selve kjernen i denne argumentasjonen. Selve krumtappen. Sex, Vold & Rus: Som alle mennesker uunngåelig forholder seg til på et eller annet plan, som ofte omfattes av menneskers frykt og skamfølelse, og som alltid forsøkes kontrollert, kamuflert eller utvannet. Det kan være mange gode argumenter for å gjøre dette. Vi ser jo at menneskets historie inneholder disse tre ingrediensene til overmål. Det skal sies at samfunnet både hyller og fremmer alle tre områder så lenge staten kan utøve den. VOLD – nødvendige og heroiske kriger, undertrykkelse. Når de kan kontrollere den – tilfellet SEX – innesperra i institusjonen ekteskapet, stilisert og idealisert med erotikk og pin-up estetikk. Eller i tilfellet RUS, bestemme hvilke – alkohol, reseptbelagte medikamenter – og når, hvor og hvordan den kan brukes. Ukontrollerte utslag av Sex, Vold og Rus er ikke bare belagt med lover, men også av sosiale konvensjoner og er sosialt uakseptabelt i de fleste samfunn og kulturer. Det til tross for at i disse ukontrollerte former, ligger det menneskenaturen nærmest å hengi seg til utskeielsene. Så tabubelagt er det at selv skildringen av dette (dog unntatt vold, forstå det den som kan), er mer eller mindre uakseptabelt i de tidligere nevnte samfunn og kulturer. At undergrunnstegneserien, som eneste kunstform, brøt ned ALLE disse dørene, er intet mindre enn en formidabel bragd!
FØRR (40) – OM Å LAGE ANIMASJONSFILM
Det var med denne innstillingen jeg i 1998 heiv meg inn i filmbransjen. Med samme totale mangel på ferdigheter og kunnskap om det å lage film som jeg hadde til det å lage tegneserier, begynte jeg friskt på først en TV-serie og så en langfilm. Lite visste jeg om hva som ventet meg, hvem kunne ane at verdens mest problematiske filmprosjekt skulle sammenfalle med førtiårskrisa og dødsfall i familien.
Den store forskjellen på tegneserier i forhold til film, er at i filmbransjen henger det en eller flere produsenter og konsulenter over deg og prøver å belære deg om det du skal gjøre. De vil nesten alltid dra fram de samme gamle traverne innen plotanalyse og hvordan-skrive-manus-guruer. Disse har analysert hver eneste blokkbuster i Hollywoods historie og kommet fram til at slik-og-slik og sånn-og-sånn får du en film som blir en kassasuksess.
Formaningene som går igjen er sånt som: Du MÅ ha et vendepunkt på side tjue, andre akt. Enhver komedie MÅ ha 6 store lattere for å bli en hit! Og så videre. Dette har medført at alle filmskapere – og ikke bare i Hollywood – driver og leser de samma manus og dramaturg-guruene, slik at alle filmene som blir lagd er dønn like. Det blir som å lage suppe etter den perfekte suppeoppskriften, det eneste som forandrer seg er hovedingrediensene. Men hvis du må bytte ut løk med asparges, da funker ikke lenger den perfekte suppeoppskriften. Det er mitt resonnement i hvert fall.
Da mente jeg at min innfallsvinkel var langt mer produktiv. Siden jeg hverken har utdannelse eller har lest noen av disse manus-guru-bøkene, så hadde jeg all mulighet til å lage film på en måte som ikke ligna på alle andre, det vi kaller personlig stil. Dessuten, siden alle maste så fælt med disse klisjeene som liksom skulle hjelpe dem med å tjene inn utleggene til norgeshistoriens dyreste film og det IKKE skjedde, så er mitt bidrag til sjangeren, like relevant som noen av de andre.
Mitt forsøk på en analyse av historiefortelling – uten at jeg kan påberope meg en lærd tradisjon eller autoritet på området – påberoper seg like fullt å forklare og definere og analysere hva det er som selger kinobilletter (eller tegneseriebøker for den saks skyld, eller hva-som-helst egentlig). Jeg er villig til som nevnt, å bryte det hele ned i sine enkelte bestanddeler. Fundamentalt står da Sex, Vold og Rus. Alle varianter av den ”gode” historie kan brytes ned til en eller alle av disse. Vi har her å gjøre med selveste fundamentet kan du si.
Grunnmuren i historiefortelling
Selve grunnmuren i historiefortelling er Sex, Vold og Rus, ifølge mitt system. Påstanden er at såkalte arketypiske fortellinger inneholder en eller flere av disse basis ingrediensene, hovedtematikk om du vil, de fundamentale søylene: Sex, Vold og Rus.
Hver av disse kan igjen brytes ned i tre deler, de såkalte arketypene:
De ni arketypene
Pilaren SEX kan brytes ned i arketyper, stikkord:
1. Kjærlighetsdramaet, Boy meets Girl etc, romantikk.
2. Intrigen. Sjalusi og rivalisering, svik og utroskap osv
3. Helteposet. Helten som nedkjemper fienden for å imponere jomfruen som han da gjør seg fortjent til.
Alle disse arketypiske fortellinger kretser i plot og handling rundt kjønnsakten, reproduksjon, valg av partner, det vi med sekkebegrep kaller; sex.
VOLD: kan igjen deles opp i tre arketypiske dramaer:
1. Krigsdramaet. Skildringen av krig som en ærefull aktivitet og høydepunkt i historiens utvikling. Krigen i konfrontasjonen mellom folkegrupper, klasser, religioner, samfunnssystemer.
2. Mysteriet. Frykten for det ukjente. Trusselen i form av mytiske fantasifostre, kriminelle, katastrofer. Den skjulte trusselen, det uforklarlige og det uvirkelige. Varulver, vampyrer og monstre.
3. Skyld og straff. Mennesket som prøver å forstå sine egne handlinger. Kampen mellom ”det gode og det onde”. Hevn, drap, urettferdighet og mye mer.
I alle disse konfliktområdene & problemsituasjonene som arketypene berører, blir volden en rensende og utløsende faktor. Rituelt i form av krig & straff, spontant i form av forsvar, drap, hevn & aggresjon.
RUS får også sine tre arketypiske fortellinger:
1. En indre og ytre reise. Reiseskildring med dobbelt bunn. Trangen til å reise både fysisk og i sitt eget sjelsliv, med eller uten bevissthetsutvidende midler.
2. Historier som foregår i en konstruert fantasiverden. Visjoner og åpenbaringer. Religiøse myter, tanke eksperimenter og fantastiske utopier.
3. Døden. Rusbruk og eksistensiell grubling har et snev av både dødslengsel og dødsmotstand i seg. Det at livet tar slutt, fører til forestillinger og aktiviteter som alle kan føres tilbake til rusen. Både den uten (meditasjon, ekstase osv) og den med medikamenter. Religiøse myter hører også til her.
Paletten for historie og drama
La oss kalle dette emneområder – arketypiske ”historier” – en palett for historie og drama, som er tilgjengelige for litteratur og skuespill, TV- og filmmanuset, og selvfølgelig for tegneserien. I kraft av å være narrative uttrykksformer beveger de seg innenfor dette samme arketypiske grensesnitt.
Sjangerne
Her bekrefter grunnteorien praksis, når vi nå går over på områder som kan observeres. ”Sjangerne” som er markedskreftenes kategoriseringssystem for å markedsføre og selge underholdningsprodukter korresponderer slik FIG.3 viser, til Grunnpilarene og Arketypene FIG.1 & 2. Av det kan vi slutte at mainstream-underholdningsbransjen selv er inneforstått med at det som selger, det vil si; det folk er opptatt av er nettopp: Sex, Vold & Rus, selv om de ikke tør å innrømme det.
Underholdningskategorier
Vi ser at det som i utgangspunktet er et klassifiseringssystem for den underbevisste narrativen som menneskets kollektive bevissthet sirkulerer rundt, også er den kollektive oppfatning av hva ”folk vil ha”, bare pakket godt inn i ufarlige underholdningskategorier, godt vannet ut og polert, med en glætt finish. Det går opp. Menneskehetens basisinstinkter korresponderer med underholdningstilbudet.
FLY FORBANNA – ”DEN NORSKE GULLALDEREN”
Som Norges eneste sanne og rene disippel av den ubesmudlede Undergrunn kan det også være nyttig for dere å få med dere min egen sjekk liste for hvordan jeg mener man skal gjørra det. For å klargjøre mitt ståsted ytterligere, har jeg satt opp et sett av Sånn-Gjør-Jeg-Det punkter, som for Guds skyld ikke er ment eller skal oppfattes som noen regler eller DOGMER, Gud forby! Hvis det kan sies å være et sett ”regler” så se på det som 8 ”anti-regler”, altså – skap din egen identitet ved å bryte samtlige og gjør din egen greie – type regler. Mer en oversikt, innføring. Sånn gjør jeg det også kan man – anbefalt – gjøre det helt annerledes. Legg merke til at jeg selv bryter mine egne ”regler”... Dogmatikere er ikke sanne tjenere i metafysikkens tjeneste, og – digresjon – dogmatiske regler, de for eksempel etablert av et knippe danske filmskapere, må ses på som et stalinistisk forsøk på manipulasjon av den uavhengige ånd. Jeg vil frabe meg enhver sammenligning med dogmatiske regler. Bare tanken på at en kunster frivillig skal underkaste seg et sett av DOGMER bare for å få lage film er uhyrlig og forbrytersk. Digresjon slutt. Mitt formål er utelukkende hjelp til selvhjelp, har man det teoretiske grunnlaget i bånn, har man alltid noe å falle tilbake på. Sex, rus og vold. Er du i tvil? Enten sex, vold eller rus, eller alt på en gang. Og hvis man lar seg ”inspirere” av følgende 8. punkter for hvordan tegne tegneserier the Christopher Nielsen way, kan man alltid orientere seg om man er på den riktige sida eller ei.
1. Du skal ikke kunne tegne
Med det mener jeg at det er en fordel at du ikke kan tegne hvis du har noe på hjertet. Tegneevner står som regel i veien når oppgaven er få fram det du vil uttrykke. Når du har lært deg å tegne har du kanskje ikke lenger noe på hjertet. Mange vil nok være uenig med meg der, og si at skal du uttrykke deg
med tegning MÅ du kunne tegne. Som dere kunne se selv av Hamburgermannen så var det liten utvikling å spore i forhold til mine barnetegninger. Ofte blant tegneseriefans hvis tegningene ikke umiddelbart ligner på noen kanoniserte serieskapere (slik som Giraud/Moebius, Carl Barks, Uderzo m.fl.) så er det pr definisjon ”dårlige tegninger”. Hvis man ikke er konform til de konvensjoner og trender som er opplest og vedtatt så kan man ikke tegne. Mulig å sammenligne med musikk – trommelyd på 80-tallet skulle være skikkelig feit og brei, det var tøft. I dag lyder 80-tallstrommelyd helt jævlig. Derfor velger jeg å si at jeg ikke kan tegne. Streken er et personlig uttrykk for din personlighet, så istedenfor å konformere
til mannerismer og konformitet med håndverksmessige grep er den så ”ren” som den kan forbli, selv om det sikkert er mulig å spore, Crumb & Shelton og Herge og Bagge og mye mer i den. Se innledningen på artikkelen, og sjekk eksemplene. Spranget fra barnetegninger til ”voksen”-tegninger er så liten at jeg må få repetere – streken min er ren ubesmudlet og ”ulært”, og dermed ”ekte”, hva nå det måtte bety.
2. Du skal ikke konformere til noen særskilt sjanger
Det sier seg selv at westernserier, fantasy, action etc er tunge sjangre, man må kunne bryte sjangerkonvensjonene. Unntaksvis er det mulig å konformere til en sjanger i parodisk form eller for å drive hjem et satirisk poeng.
3. Serien må innholde rikelig med tekst
Ordknappe serier, rene stumserier og stemningsbilder type serier med tegninger av løv som faller, er ut. Det må alltid være tekst, noe annet er en fornærmelse mot ”leseren”, tommelfingerregelen er to tredjedel tegning, en tredjedel tekst. Og 50/50 fordeling tekst/bilde er ikke bare lov, men anbefalt. Gi leseren valuta for pengene, og ikke minst miljøhensyn må også tas med i bildet, skal en person bruke
to minutter på et hefte, eller få noe å lese på?
4. Seriene må alltid innholde like deler sex, vold og rus
Dog er det greit at ikke alle historiene har alle tre ingrediensene i seg hver eneste gang.
5. Skal serien inneholde kroppsvesker bør det dreie seg om oppkast
Tiss, bæsj & promp er for barn, og har blitt sosialt akseptert i den sammenhengen (jmf gjeldende trender innen barnebøker). Spy er fortsatt stigmatisert, det er en voksen aktivitet gjerne knyttet til rusmisbruk, dessuten byr spy på et mye større komisk potensial.
6. Det skal aldri være en lykkelig slutt eller et positivt budskap i seriene
Lykkelig slutt er ikke bare ”mainstream” det er også naturstridig. Själva livet har ingen lykkelig slutt, dermed bør en skildring av et støkke av livet reflektere dette. Både lykkelig slutt og et positivt budskap er for propaganda å regne. Legg merke til hvordan totalitære regimer (Stalin, Hitler, Bush) alltid omfavner positive budskap. Lager du serier med et positivt budskap, da spiller du på lag med tyranniet.
7. Du må alltid utlevere deg selv
Den totalt subjektive oppfatning av verden er eneste gangbare, derfor må den historien du ønsker å fortelle reflektere dine egne dyrekjøpte erfaringer, misforståtte ideer, trivielle tanker og galloperende fordommer. Og du må være beredt til å stå til ansvar for dem. Det er strengt forbudt å skildre seg selv i selvbiografisk form, og pynte på egen personlighet eller på hendelsene som skildres for å sette seg selv i et fordelaktig lys. Du må alltid utlevere deg selv på en negativ måte. Se Joe Matts serier.
8. Du skal ta livet av dine figurer
Hvorfor ofre levebrødet? kan en og annen stripetegner protestere. Vel, det er jo også en interessant problemstilling. Så når alle ideer har fløyet, etter at all inspirasjon har gått tørr så sitter vi der med noen figurer som liksom fortsetter å leve etter at vi har sluttet å tegne dem? Jeg syns man burde unne sine figurer en verdig død på papir, det har de fortjent etter lang og tro tjeneste. Hvil i fred.
Tegneserieaktig
Det er ikke mange som er klar over dette, utover på et rent underbevisst plan. Ved å frigjøre disse tre ”søylene” Sex, Vold og Rus, har undergrunns -tegneserien som eneste selvstendige kunstart, løsrevet seg fra konvensjonell estetikk. En distanserende virkning som faktisk bringer materien nærmere, jmf for eksempel filmens pornografi, som nærmest blir abstrakt i all sin eksplisitte realisme.
Det er derfor uttrykk som ”tegneserieaktig” eller omtale av en person som ”tegneseriefigur”, har blitt vanlig. Det ligger under at noe sjablongaktig, stereotypt og forenklet beskrives av disse uttrykkene. Det har vært ytret at dette er en nedvurdering av kunstformen. Jeg er ikke enig. Utrykket Tegneserieaktig og tegneseriefigur er ikke en beskrivelse av overfladiskhet, forenklinger og banaliteter, tvert imot! Det beskriver en tilstand virkeliggjort gjennom tegneserien (først og fremst den frigjorte Undergrunnsserien), en opplevelse av en høyere bevissthet. Beskrivelse av grunnleggende arketyper og ekte historier. En erkjennelse av å beskrive de vesentlige ting, på en konkret og fundamental måte. (Sex, vold, rus?...)
Det har vært snakket meget om at nittitallet utviklet seg til å bli det som mange mener er den store gullalderen for norskproduserte tegneserier. Plutselig var det ikke en eneste avis med noenlunde respekt for seg selv som ikke trykte norskproduserte tegneseriestriper. Så man kan godt konkludere med at dette har vært en gullalder for norske avisstriper om ikke annet. Men jeg klarer nesten ikke la være å observere at denne gullalderen er tuftet på Undergrunnens prinsipper. Tegneserieskaperne som utgjør Gullalderen har nemlig inkorporert: Sex Vold & Rus. Dette var jo utenkelig for ikke lenge siden, men nå er det nærmest standard ingrediens i enhver norskprodusert avisstripe. Og jeg tør påstå at det er mye derfor norske stripeserier er blitt så populært. Tilbudet av syndikaliserte striper fra statene, har alltid holdt seg pent innafor familieunderholdning og barneserier.
Etter hvert bestemte jeg meg for å prøve meg på et etablert forlag.
Semic forlag utga En Fettsugers Bekjennelser i 1988. Da var klimaet et annet. Som eneste representant for den norske undergrunnen på stort selskap. Men da de prøvde seg igjen med Jazzbasillen i 1990, dundret porten igjen. Nye prosjekter ble avvist og restopplaget av Jazzbasillen på nesten 2000 eks ble destruert. Dette høres kanskje ut som en tvilsom konspirasjonsteori, men som alle tvilsomme
konspirasjonsteorier så har den en kjerne av noe – muffens!
Siden har det bare blitt verre, de store serieforlagene er eid av Norges største aktører på media som Schibsted, Bonnier og Egmont. Disse forlagene har i mange år nå prøvd å ensrette og dominere det norske markedet med striglete utgivelser som alle sammen ligner på hverandre. Har du et vellykket konsept, lag et til som ligner. Klassisk markedsstrategi som sletter ut individuelle forskjeller og indoktrinerer det lesende publikum: SÅNN skal det gjøres, SLIK skal en tegneserie være...
Og med sitt distribusjonsmonopol Bladsentralen har de effektivt forhindret enhver uavhengig utgiver til å få skikkelig distribusjon på serieutgivelsene sine, og dermed eliminert enhver konkurranse. På grunn av disse forlagenes hensynsløse framferd på 80-90 tallet ble serietegnerne som sluttet seg til undergrunnen nærmest utsatt for yrkesforbud. Illustrasjoner og (ugh) barnebøker var redningen for mange. Men de fleste forsvant og har ikke løftet pennen siden.
Mye kan tyde på at undergrunnstegnserien og alt det den representerte skremte vettet av tegneserieindustrien slik vi kjenner den. Undergrunnsseriene møtte ikke mye godvilje, det er min erfaring i hvert fall. De ble forsøkt motarbeidet og uskadeliggjort av mainstream-forlagene. Den enkleste metoden for å utslette konkurranse man ikke liker, er og absorbere basiselementene, vanne det ut og skape masseindustri ut av det. Uheldigvis var det også folk på disse forlagene med en viss teft. Det ble observert et potensial. Et marked.
Derfor gjorde man på 80-tallet et temmelig uhederlig forsøk på å fange opp dette potensialet ved hjelp av Pyton. Ifølge redaktøren Dag Kolstad var Pyton en undergrunnsserie, bare uten rus. Akkurat som om det er mulig. Pyton var ingen undergrunnsblekke. Pyton var rettet mot et segment av ”barn”, de på-14-år-stagnerte voksne og ikke minst nerden. Nok en gang ser vi at et potensielt opprør blir kvalt ved at markedskreftene kjøper seg opp, ufarliggjør innholdet og selger det tilbake i stort volum. Pyton har et sterkt element av jovial folkelig norsk humor på Vazelina Bilopphøggers-nivå. Og selvfølgelig med mengder infantil bæsj og promp som gjorde Pyton langt mer ”infantilt” enn det amerikansk underground noensinne var, men likevel – helt klart elementer av undergrunnen ble inkorporert i bladet.
Pyton ble en stor suksess og til slutt en stor fiasko (takk Waldemar!). Men Pyton beviste at det å inkorporere undergrunnselementer i kommers mainstream-serier er en god idé. Kan tjene penger! Dermed ble grunnsteinen lagt for bølgen av avisserier som kalles Gullalderen for Norske Tegneserier.
Og når vi veit at en av hovedfigurene i denne ”gullalderen” fikk sin spede begynnelse nettopp i Pyton begynner brikkene å falle på plass. Med ”gullalderen” refereres det som regel til storselgerne Pondus og Nemi, og uten tvil, disse to titlene forsyner seg grovt av alle undergrunnsseriens basiselementer – definert som Sex, Rus & Vold – dog i mindre og mer spiselige doser.
Volden er jovial, sexen er ikke akkurat grafisk og når det misbrukes rusmidler går det i øl.
